Med utgangspunkt i dette har jeg selvsagt klart å starte en ny diskusjon med et eller annet vesen...
Vedkommende argumenterer med at vi har det så godt i Norge at vi har rå til å "låne" ut penger til andre land. Fair enough, vi har så mye penger at vi nesten ikke har oversikt lenger, men betyr det at det er akseptabelt å la unge mennesker ta sitt eget liv fordi det norske helsevesenet ikke har nok ressurser? Er det ok å la voldtektsmannen til naboens datter slippe unna fordi politiet ikke har nok midler? Skal våre besteforeldre leve på havregrøt på sykehuset fordi det hverken er tid eller penger til å lage noe annet?
Jeg har en godt betalt jobb, tak over hodet, mer klær enn hva jeg kan bruke på et år og alt jeg kan ønske meg. Jeg kunne lukket øynene og gitt en lang faen i at naboen ikke har rå til faste måltider hver dag og vinterjakke til barna. Jeg kunne gitt en lang faen i bestemoren til venninnen min som døde på sykehuset fordi avdelingen var underbemannet. Jeg kunne sett en annen vei da den uføretrygda moren i køen foran meg ikke kunne betale for varene sine. Men er det sånn vi ønsker å leve?
For min del kan vi spy ut så mye stønad som overhode mulig, til andre land, men først og fremst må vi feie for egen dør og se hvordan ting ligger ann i vårt eget land. Dette er ikke snakk om de som ikke har rå til å gi barna hver sin nye iPhone til jul altså, dette er snakk om mennesker som havner midt i et system som ikke fungerer fordi "det ikke finnes nok midler" til å gjøre livet bedre for dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar